Dichterliebe = Poet-kjærlighet?
Torsdag 20. mars 2025 ble datoen for en Norgespremiere her på UIA. Denne kvelden samlet alle studenter ved sang- og pianoseksjonene på Klassisk utøvende musikk seg, for å presentere Robert Schumanns «Dichterliebe» i en ny norsk oversettelse av Nils Harald Sødal. Sangene ble lett dramatiserte, og syklusen ble gjennomført som et helhetlig syngespill med mange små tablåer fra kjærlighetslivet.
I forkant av konserten ble det gjennomført to dager med intensive workshops og mesterklasser med blant annet Nils Harald Sødal, Benedikte Sofie Ribe, Helge Kjekshus og sist men ikke minst Henrik Holm som besøkte oss fra Oslo og overøste oss med sin kunnskap om Schumann, og bragte oss inn i den historiske og kulturelle konteksten, samt gav sangerne en smak av Dietrich Fischer-Dieskau som hadde undervist i sang den tiden han selv studerte, og som vel kan kalles en mester i Schumann og Dichterliebe når det kommer til sangere.
Mesterklassene gikk nærmere inn i materien både til Sødals oversettelse, men også Schumanns brokete musikk, som evner å fortelle to historier samtidig. Mens musikken som triller ut av pianoet gjerne forteller om en ulmende redsel og bekymring kan melodien og stemmen fortelle en lykkelig kjærlighetsfortelling uten store bekymringer. Eller motsatt. Dette gjenspeiler også Schumann selv, som ifølge Holm nok kunne sies å være datidens beste eksempel på en person med «multippel personlighetsforstyrrelse». Altså at Schumann hadde flere ulike identiteter, som han også evnet å formidle gjennom sin musikk.
Dette forskningsprosjektet evnet derfor å jobbe med tverrfaglighet gjennom bruk av musikk, psykologi og kommunikasjon. Kommunikasjon både i enderesultatet gjennom publikum og utøvere, men også konsekvent gjennom hele prosessen med samarbeidet mellom sanger og pianist. Vi fikk også stor innsikt i hvordan man må tilpasse seg ulike aktørers meninger og tolkninger, og dette påvirker igjen følelsen av egen kunstneriske frihet. Måten man kan manøvrere seg gjennom alle disse faktorene ble dermed et stort og viktig læringsutbytte av dette prosjektet, og man fikk satt refleksjon på agendaen. Som utøver er man avhengig av å forstå verkets materie, stil og kontekst, men må også forholde seg til tolkninger fra dirigenter, instruktører og andre samarbeidspartnere. En fleksibel holdning er derfor nøkkelen til å skape en overbevisende fremføring og et godt arbeidsmiljø. Man må kunne justere sin egen musikalske tilnærming basert på konteksten man befinner seg i, både når det kommer til teknikk, men også når det kommer til ren formidling og forming av mening i musikken.
Dichterliebe er et såkalt «vokse-stoff», musikk som man må gjøre mange ganger for at den skal «sette seg» både muskulært og mentalt. Dette er intrikate stykker, som krever mye av utøverne, og som ikke minst setter pianist og sanger i jevnbyrdige posisjoner. Her er det to solister på scenen, aldri akkompagnert solo-sang. Mesterklassene tok også for seg dette aspektet ved fremføringen, hvor pianistene også måtte formidle stemning og følelser gjennom ikke bare godt pianospill, men også ved bruk av kroppsspråk og tilstedeværelse i situasjonene som utspilte seg på scenen.
Etter to dager med workshops var konsertdagen her, og Norgespremieren gikk for en godt fylt Sal 1 på campus. Publikumsresponsen i etterkant var entydig positiv, og ord som «fantastisk oversettelse», «nydelig iscenesettelse» og «disse relativt enkle grepene gav oss en helt ny opplevelse av verket, og oversettelsen gjorde det mulig å følge med også for oss som ikke har store kunnskaper i tysk» var det som gikk igjen hos publikum. Konserten/forestillingen må kunne sies å være en suksess, og det er allerede snakk om å gjenta den ved en senere anledning, da kanskje også på Kilden.
På vegne av Sangstudentene ved UIA,
Nils Arne Halle Erstad
(Reem Riyadh, Stine Regina Tusvik, Madelen Grace Anfinnes, Alisa-Anastasiia Karieva, Bjørnar Nilsen Øksenvåg, Henrik Sam Eyde)