Da jeg begynte som vitenskapelig assistent i forskningsprosjektet Effort in teams, forstod jeg kanskje ikke hvor mye man kunne lære om menneskelig samarbeid bare ved å se folk sykle. I løpet av noen måneder i laboratoriet har jeg lært både om forskningsmetoder, teamarbeid og om hvor komplekst samspillet mellom innsats og strategi kan være.
Prosjektet jeg har vært en del av undersøker hvordan mennesker regulerer innsatsen når de jobber sammen i et team. Tidligere forskning har vist at folk ofte yter noe mindre når de er en del av en gruppe enn når de jobber alene. Dette kalles «effort losses», altså at en mister litt av drivkraften fordi ansvaret deles. Forskerne bak prosjektet jeg har imidlertid vært en del av det stilte spørsmålet: “Hva om det ikke handler om latskap eller manglende motivasjon, men snarere om strategi?”. Kanskje individer rett og slett velger å spare krefter når de vet at deres egen innsats ikke er avgjørende, for så å kunne gi alt på et senere tidspunkt når det virkelig gjelder.
For å undersøke dette inviterte vi deltakere inn i UiAs idrettslaboratorium på Spicheren. Her brukte vi en avansert ergometersykkel som måler hvor mange watt (kraft) de produserer når de sykler. Forsøket bestod av tre deler: først syklet de alene, deretter to ganger sammen som et team på to.
Det som gjør forsøket spennende, er måten oppgavene er satt opp på. I den andre runden, teamdelen, er det den svakeste deltakeren på laget som avgjør resultatet. Da er det lett for den sterkeste å tenke at «min innsats teller uansett ikke så mye». I den siste runden, er det derimot motsatt. Her er det den sterkeste deltakeren som bestemmer resultatet. Noen av deltakerne får vite om dette på forhånd, mens andre ikke gjør det. Dermed kan vi se om de som vet hva som kommer, velger å spare krefter tidligere i forsøket, en slags «strategisk hvile».
Som vitenskapelig assistent har jeg vært tett på hele prosessen. Jeg har hatt ansvar for å ta imot deltakere, forklare opplegget, følge dem gjennom sykkeløktene og samle inn data. Det høres kanskje rutinepreget ut, men det har vært utrolig lærerikt å se hvordan små detaljer kan ha stor betydning for forskningskvaliteten. For eksempel måtte vi først kjøre en pilotstudie for å finne ut hvor lang pause deltakerne trengte mellom de ulike øktene for å
være helt restituert. Hvis pausen var for kort, kunne forskjeller i prestasjon skyldes trøtthet i stedet for strategiske valg, og da ville resultatene blitt misvisende.
Jeg har også fått en dypere forståelse for hvor mye planlegging og presisjon som ligger bak god eksperimentell forskning. Hver deltaker gjennomfører nøyaktig samme opplegg, med like lange tester og hvileperioder, like instruksjoner og nøye kontrollerte forhold i laboratoriet. Det er fascinerende hvor mye arbeid som ligger bak å kunne si noe sikkert om tilsynelatende enkle forskningsspørsmål.
Personlig har jeg lært mye nyttig om både forskningsetikk og menneskelig atferd. Det å sørge for at deltakerne føler seg trygge og forstått, samtidig som vi får nøyaktige data, er en balansekunst. Jeg har også fått erfare hvor verdifullt samarbeid i en forskningsgruppe er, for eksempel ved å diskutere uforutsette situasjoner som oppstår i laben. Selv som student i prosjektet har jeg blitt inkludert i faglige diskusjoner, og det har gjort meg enda mer nysgjerrig på psykologi og forskningsmetodikk.
Noe av det viktigste jeg tar med meg videre, er en dypere respekt for hvordan forskning faktisk foregår. Det handler ikke bare om hypoteser og tall, men om mennesker, både de som deltar og de som forsker. Jeg har fått et glimt av hvordan små eksperimenter kan bidra til større innsikt i hvordan vi fungerer sammen, og hvordan teamarbeid både kan tappe og frigjøre energi avhengig av situasjonen.
Erfaringen som vitenskapelig assistent har gitt meg ny innsikt i både samarbeid, motivasjon og meg selv. Jeg har lært at god forskning krever tålmodighet, nøyaktighet og nysgjerrighet, men også en god dose kreativitet. Og kanskje er det litt som med deltakerne på syklene: Noen ganger må man vite når man skal gi alt – og når det lønner seg å spare krefter til det som virkelig gjelder.