Vi er to studenter som jobber med masterprosjekt på Helseinformatikk ved UiA Grimstad. Dette studiet tar vi ved siden av vår daglige jobb på Sørlandet Sykehus, ved Avdeling for medisinsk mikrobiologi. Prosjektet vårt går ut på å lære om andres erfaringer med serviceroboter, også kalt AGV (Automated Guided Vehicles), ved sykehus. Det vi finner ut av håper vi at kan være nyttig i SAKO-prosjektet som vi er en del av (Serviceroboter som Arbeidsstøtte i Kommunale helse- og Omsorgstjenester). Da dette prosjektet ble presentert på helseinformatikkstudiet i vår, syntes vi at det høres veldig spennende ut med robotteknologi, og samspillet mellom menneske og maskin.
Serviceroboter er roboter som er til støtte og hjelp for mennesker. På sykehusene er serviceroboter automatiske vogner som frakter for eksempel lagervarer, tøy, mat og avfall. I SAKO skal servicerobotene brukes på sykehjem til å avlaste helsepersonell med lignende oppgaver, slik at helsepersonell kan bruke mer tid med pasientene. Siden slike roboter hovedsakelig er i bruk i sykehus, har vi valgt å innhente informasjon derfra.
Vi har intervjuet ansatte på ulike sykehus som er i kontakt med serviceroboter i arbeidshverdagen sin. Til dette har vi benyttet en intervjuguide basert på et rammeverk. Dette rammeverket ser på blant annet funksjonelle elementer, og samspillet mellom robot og menneske. Vi har intervjuet både ledere, teknisk personell og andre brukere av robotene. Noen av intervjuene ble utført digitalt, og andre fysisk. Der vi var fysisk til stede, fikk vi også omvisning og kunne se robotene i sitt naturlige miljø. Vi fikk erfare at begge intervjumetodene har sine fordeler og ulemper.
Det var nytt for oss å gjennomføre intervju ansikt til ansikt. Dette var en lærerik prosess, selv om det krevde litt mer planlegging og logistikk. Da vi var fysisk til stede, var det enklere å få god kontakt med informantene. Vi fikk også rekruttert flere informanter til prosjektet. Det å være fysisk til stede gjorde det lettere å få inntrykk av samspillet og organiseringen mellom de ulike enhetene. Denne innsikten hadde vi ikke kunnet få bare ved digitale intervju. De digitale intervjuene hadde også sine fordeler ved at det var fleksibelt og enkelt å gjennomføre. Vi kunne gjøre intervjuene akkurat når det passet både for informantene og for oss, uten å bruke tid eller penger på å reise.
Ved første øyekast kan det virke som det er få problemer med selve teknologien. Det kan virke som noen av utfordringene skyldes det fysiske miljøet robotene opererer i. Dette kan være for eksempel arkitekturen og manglende kunnskap fra mennesker som ikke kjenner til teknologien. Selv om serviceroboter er relativt stabile, så kreves det en del kompetanse og erfaring for å drifte dem.
Vi har gjennom denne prosessen lært mye om selve intervjumetoden og forskjellene mellom digitalt og fysisk intervju. Vi har også lært en del om hvordan serviceroboter brukes ved sykehus, og ser at mye av dette antagelig kan være overførbart til sykehjem. Det var også nyttig å se robotene i drift, slik at vi fikk en større forståelse for svarene informantene ga under intervjuene, samtidig som det ga oss en annen innsikt i bruken av robotene som vi ikke ville ha vært foruten.