Mot slutten av mitt Bachelorstudium med fordypning i samtidsteater, deltok jeg i for-prosjektet til Ida Fugli, som omhandlet hennes eget uferdige dramatiske verk, «Angerboda». For-prosjektet var et samarbeidsprosjekt mellom profesjonelle aktører og studenter. Ved hennes side hadde Ida fått med seg Professor Jeppe Kristensen som dramaturg, som en samarbeidspartner til å utvide perspektiver i sceneteksten, og å konkretisere tekstens dramaturgi. Arbeidet til alle medvirkende bestod i å jobbe med sceneteksten ute på gulvet, og å delta i en konstruktiv dialog med tekstforfatteren, med utgangspunkt i tanker og ideer som oppstod underveis i prosessen. Et av formålene med for-prosjektet var å utvikle kollektiv tekstutvikling, ved å slippe inn sceneaktører tidligere i prosessen, da manuset enda ikke var ferdigskrevet. Denne typen arbeidstilnærming kan vise seg fagmessig nyttig for både tekstforfattere, for å klargjøre ideene sine, og for sceneaktører i arbeidet deres med å tolke, forstå og skape tekst.
Ida hadde attpåtil fått med seg en kameramann som dokumenterte hele prosessen, fra utprøvingen på gulvet, til diskusjonen rundt bordet. Hele arbeidsperioden fant sted i teaterlokalene på UiA, som henholdsvis varte fem dager.
Tekstens form
Sceneteksten til Ida omhandler en vennegjengs refleksjoner og historier rundt en selvmordsbølge som har rammet bygda deres. Rundt dette narrativet er teksten også bygd opp av fragmenter fra norrøn mytologi, ulver og natur, som tilfører stykket et økologisk ståsted til samtiden. Enkeltscenene tvinnes sammen, men bærer ikke preg av kausalitet. Det som skiller denne sceneteksten fra den mer tradisjonelle måten å skrive dramatikk på, er selve utformingen av teksten på papiret. Forfatteren har latt seg inspirere av poesiens tekstposisjonering. Fragmenter av tekst spredt nærmest vilkårlig rundt på siden, som i seg selv tilfører teksten en særegen rytme, fremfor det mer hierarkiske, tradisjonelle oppsettet med linje etter linje. Manuskriptet vi jobbet med var blottet for anvisninger i den forstand at ingen karakterer eide replikkene – tilsynelatende. Sceneanvisninger var heller ikke nedskrevet, som gir aktøren mer tolkningsfrihet for bevegelse i rommet.
Mitt første møte med dramatikk forkledd som langdikt. Det tok ikke lang tid før vi sto ute på gulvet med manus i hånd og skulle prøve å gjøre mening ut av dette. Et stort uromoment var hvordan vi skulle navigere oss gjennom manuset uten å tråkke på noen tær, det være seg å knabbe replikken ut av munnen til en av de andre. Arbeidet krevde med andre ord en stor grad av ensemblebevissthet.
Tekstens formatering åpner opp et kreativt tolkningsrom for aktøren, samtidig som at den setter noen retningslinjer for hvordan utførelsen er uttenkt – paradoksalt nok. En scene kan for eksempel være fylt med enkeltstående ord, hulter til bulter, hvor det kaotiske uttrykket på papiret overføres til spillet på gulvet. Andre tekstpassasjer gled flytende og lett, som trappetrinn
etter trappetrinn,
etter trappetrinn.
Arbeidsmetode: prøv, feil, evaluer
Min erfaring i møte med kunst er alltid en blanding av nysgjerrighet, frykt og en søken etter å forstå. Denne typen tilnærming er jeg helt sikker kan resonnere med mange andre fagfelt også, men i møte med et uferdig kunstverk føler man også på et ekstra ansvar. I forskningen ønsker man alltid å komme frem til gode svar. En er nødt til å tørre å risikere noe. I denne typen arbeidsprosess, hvor forfatteren deler ut et ufullstendig stykke arbeid til noen som skal tyde det og utspille det, risikerer begge parter å bli misforstått. Forfatteren går inn i arbeidet med en klar idé. Skuespillerne trer inn som et sett nye øyne. Denne arbeidsmetoden som tilnærming må forstås som en gjensidig utbytteprosess. For hva er grunnleggende i kunst? Jo, følelser og erfaringer. Det er både kroppslige og mentale reaksjoner. Da vi sto med manus i hånd og prøvde oss ut på scenene, var vi nødt til å følge våre egne impulser i møte med teksten. Man var også nødt til å bygge videre på hva motspilleren din tydet av det foreløpige verket, som til gjengjeld næret og utfordret forfatteren sin initielle idé. Ved å utfordre forfatteren flater man samtidig ut hierarkiet – som for så vidt ikke er noen nyvinning i teaterfeltet – som øker muligheten for samarbeid mellom kropp og tekst, fremfor at noen av delene undertrykker den andre parten.
Ved at tekstforfatteren åpner opp prosessen på et tidligere stadium når teksten ikke er ferdig, åpner man samtidig opp for dialog. Aktørenes nye øyne har den funksjon å overvære teksten med et kritisk og nysgjerrig blikk i søken etter forståelse. Fremfor å ha en tørr gjennomlesning av teksten rundt et bord, ble det første møtet med «Angerboda» fysisk på gulvet. Denne typen tilnærming opplevde jeg som forsterkende for aktøren, siden førsteinntrykket av teksten ble konfrontert fysisk med kroppen – ikke kun analytisk med hodet. Hvis en av aktørene begår et «feilgrep», som å si en replikk som ikke var intendert deres karakter, kan både forfatteren og aktøren ta et steg tilbake og evaluere hvor og hvorfor denne misforståelsen oppsto. Eller så kan man spørre seg selv om det i det hele tatt var en misforståelse? Muligens var denne teksttolkningen et annet plausibelt utfall for scenen som forfatteren ikke hadde tenkt på? Dette gjensidige møtet blir oppklarende for begge parter, og man har en demokratisk dialog. Denne dialogen, eller utbytteprosessen, legger grunnlaget for den kollektive tekstutviklingen. Siden sceneteksten ikke er ferdigskrevet fra forfatterens side, er det flere dører som er åpne enn lukket.
Konklusjon
For-prosjektet har bragt med seg verdifull innsikt i mulighetene for kollektiv tekstutvikling. Deltakelsen har vist at arbeidsmetoden bærer stort potensiale innenfor samskapende arbeid i kunst- og teaterfeltet.
Denne typen arbeid med kollektiv fysisk tekstutvikling viser seg meningsbærende og innovativt i teaterfeltet. Teater handler om å utfordre normene, og konstant forsøke å utvikle seg i takt med samfunnet. Derfor kan absolutt en videreutvikling – eventuelt en større grad av utprøving – av denne metoden forsterke samspillet mellom scenetekstens rigide og poetiske rammer, og skuespillerens intuitive reaksjoner i møtet med andre skuespillere.
Fra min teaterutdanning er det vesentlige læringsmomenter som kan kobles opp imot en videre utprøving og utvikling av kollektiv tekstutvikling. Metoden krever en stor grad av samspill i ensemble, som alt ligger til rette for i de fleste teaterfaglige utdanningsløp. Samtidig kan man ikke unndra dramatikkens relevans i samtidsteatret. Det er et behov for å jobbe med tekst ute på gulvet. Ved å kombinere kropp og tekst som parallelle eksponentielle verdier, kan man i større grad oppnå bedre forståelse for hvordan disse verdiene komplimenterer hverandre, fremfor å jobbe mot hverandre. Undersøkelsene i kollektiv tekstutvikling er ikke ferdig – de har så vidt begynt.
Prosjektet har for øvrig mottatt pengestøtte fra Scenekunst Sør, Dramatikkens Hus og Kulturdirektoratet til å videreutvikle sceneteksten, og å realisere den ute på gulvet med fysiske aktører.