Kunsten å finne deltakere til en spørreundersøkelse
Erfaringer fra arbeidet som forskningsassistent
Mitt navn er Stian, og jeg har jobbet som forskningsassistent i regi av UiA. Prosjektet jeg har vært en del av, ledes av førsteamanuensis Jonathan Egeland og heter Deference: A Bottom-Up Perspective on Status Allocation.
Prosjektet handler om hva som gjør at vi gir andre mennesker status. Hvilke egenskaper har personer vi ser opp til? Vekter vi lojalitet høyere enn lederevner? Kreativitet høyere enn intelligens? Og hvordan avgjør vi egentlig hvem vi mener fortjener status?
Noe av det jeg synes er mest interessant med prosjektet, er at det undersøker status nedenfra og opp. I stedet for bare å se på dem som allerede har høy status, spør prosjektet hva vanlige mennesker legger vekt på når de gir status til andre.
Min oppgave i prosjektet har vært å samle inn data. I praksis betydde det først og fremst å rekruttere studenter til å delta i en spørreundersøkelse. Det høres kanskje enkelt ut: Finn noen studenter, gi dem informasjon, og be dem svare. Men ganske raskt oppdaget jeg at rekruttering er en egen liten kunst.
Det første jeg gjorde, var å lage en plan sammen med Jonathan for hvordan jeg skulle gå frem. Utfordringen var ikke bare å nå ut til flest mulig, men å faktisk få flest mulig til å delta. Vi visste at det ofte gir lav svarprosent å bare dele ut en flyer til tilfeldige mennesker på campus. Hvis man derimot får mulighet til å presentere prosjektet, forklare hvorfor det er interessant og skape en liten kontakt med folk, øker sjansen for at de faktisk svarer.
Derfor valgte vi en strategi der jeg først skulle kontakte programansvarlige ved vårt institutt. Målet var å komme i kontakt med emneansvarlige for de største emnene, slik at jeg kunne undersøke muligheten for å komme innom forelesninger og presentere prosjektet. Dette førte meg til en utfordring jeg ikke hadde forventet å bruke så mye tid på: å skrive en god e-post.
Mange kjenner seg sikkert igjen i hvor vanskelig det kan være å formulere en profesjonell e-post. Den skal være kort, tydelig og høflig, men samtidig innbydende nok til at mottakeren faktisk får lyst til å hjelpe. Jeg brukte overraskende mye tid på å vurdere formuleringer, justere tonen og tenke gjennom hvordan budskapet ville bli oppfattet. Etter hvert fikk jeg heldigvis positive tilbakemeldinger, først fra programansvarlige og deretter fra emneansvarlige.
Når jeg først fikk komme inn i forelesninger, bestod oppgaven min i å presentere prosjektet kort, forklare hva undersøkelsen gikk ut på, og svare på spørsmål fra studentene. Selve presentasjonen varte ikke lenge, men jeg brukte likevel mye tid på å forberede meg. Det er noe eget ved å stå foran en stor gruppe mennesker, selv om man bare skal snakke i noen få minutter.
For min del var det også en ekstra utfordring at jeg ikke alltid synes det er lett å be andre om hjelp. Å gå inn i en forelesning og be studentene bruke tid på en spørreundersøkelse krevde derfor mer av meg enn jeg først hadde sett for meg. Samtidig gjorde nettopp dette erfaringen verdifull. Jeg måtte øve på å formidle prosjektet tydelig, være trygg nok til å ta plass, og akseptere at forskning ofte er avhengig av at andre mennesker er villige til å bidra.
Samtidig så jeg fort at jeg måtte kaste et større nett. Jeg kunne ikke bare kontakte personer fra mitt eget institutt. Da oppstod en ny utfordring: Hvordan finner man forelesere som både har mange studenter og som kan være positive til å slippe meg inn i undervisningen?
UiAs timeplansystem fungerer godt til sitt formål, men det er ikke laget for å søke etter «forelesninger med flest studenter» eller «hjelpsomme forelesere». Løsningen ble å bruke størrelsen på auditoriene som en pekepinn. Store auditorier blir ofte brukt til store emner, og dermed kunne jeg bruke romstørrelse som en indirekte måte å finne forelesninger med mange studenter på.
Denne erfaringen lærte meg mye om hvor praktisk og kreativt forskningsarbeid kan være. Før jeg begynte, tenkte jeg nok på datainnsamling som noe ganske teknisk. Nå ser jeg at det også handler om kommunikasjon, strategi og evnen til å tilpasse seg når den første planen ikke er nok.
Jeg ble også positivt overrasket over hvor mange som var villige til å hjelpe. Flere forelesere var imøtekommende, og mange studenter tok seg tid til å delta. Det gjorde meg mer bevisst på hvor avhengig forskning er av samarbeid mellom forskere, studenter og ansatte.
Som forskningsassistent har jeg fått et innblikk i en del av forskningsprosessen som ofte er usynlig. Før resultatene kan analyseres og diskuteres, må noen gjøre det praktiske arbeidet med å samle inn data. Det arbeidet kan være tidkrevende, men det er også avgjørende.
Det viktigste jeg tar med meg videre, er derfor at forskning ikke bare handler om teorier og analyser. Det handler også om mennesker, kommunikasjon og problemløsning. Og noen ganger starter det hele med noe så enkelt, og så vanskelig, som å skrive en god e-post.