Hei, jeg heter Victor Ruiz Ulltveit-Moe, og denne sommeren var jeg heldig nok til å få
jobbe som assistentforsker ved Universitetet i Agder. Prosjektet jeg jobbet innenfor
handlet om å kartlegge en invasiv østersart, nemlig stillehavsøstersen!
Stillehavsøsters kommer opprinnelig fra Stillehavet, men ble introdusert til Europa ca.
50 år siden. Siden da, har østersen krypt opp til kystene i Skandinavia, og er nå en
bestandig del av østerspopulasjonene i Norge. Invasive arter kan utgjøre store
problemer for de lokale økosystemene de er del av ved å utkonkurrere naturlige
hjemmehørende arter som flatøsters og blåskjell. Prosjektet handlet og om en liten
parasittisk krabat, nemlig Polydoraen. Polydora er parasittiske ormer som driller seg inn
skjellene til muslinger og legger igjen avføring, noe som kan føre til redusert overlevelse
hos uheldige ofre.
Totalt sett utgjør denne forskningen en viktig del av forståelsen om hvordan invasive
arter sprer seg og hva som påvirker spredningen. Den utgjør bakgrunnen til
avgjørelsestaking av eventuelle inngrep for å redde utsatte artsbestander eller rense
rammede områder.
Min rolle i dette prosjektet var å utføre feltundersøkelser på lokasjoner i Strengereid,
nord for Arendal, Agder. Sammen med mine kollegaer, reiste vi inn i fjorden med
motorbåt, og undersøkte mengden og dimensjonene til østersene. Metoden gikk ut på å
undersøke forskjellige lokasjoner i disse fjordene, og å plukke gjennom transekter, altså
langs tilfeldig valgte linjer. Langs disse linjene brukte vi 0.5×0.5m ruter under
plukkingen. Denne metoden hindrer partiskhet (selection bias) og hjelper med å kunne
gjøre sikre anslag på den totale populasjonen i et definert område. Vi brukte tykke
tørrdrakter og vasset med vannet opp til brystet for å nå individene i de dypere
transektene, og måtte planlegge godt for å nå lavt tidevann i mange av områdene.
En del av arbeidet innebærte også å samle inn østers fra enkelte «impact» områder, der
hensikten var å se den langvarige effekten av å rense områder. Disse ble deretter åpnet
opp på laboratoriet for å undersøke om de var infisert av Polydora-ormen, noe som var
markert av synlige blemmer på innsiden av skallet fylt med avføring.
Jeg synes arbeidet var kjempegøy. Det å stå opp og kunne bruke hele arbeidsdagen i
det praktfulle solværet på Sørlandet helt omringet av natur, i tillegg til å kose seg med
de fantastisk fine utsiktene i lokalitetene vi jobbet med tilfredsstiller sjelen. Jeg elsker
feltarbeid, så det å få en så god smakebit med et så spennende og variert prosjekt
gledet meg masse. Jeg kjente jeg var litt ekstra munter i alle dagene vi dro ut og i
mange av dagene etterpå.
En ting som alltid var en gøyal problemløsningstest, var når vi måtte frakte store
mengder stillehavsøsters i kasser. Kassene kunne fort veie oppimot 60kg, så da var det
å trekke pusten dypt og å spurte bortover med de til bilen. I lunsjpausene var det alltid
koselig å observere dyre- og plantelivet som befant seg rundt omkring over og under
vannet.
Ikke minst var det å ha så morsomme og hjelpsomme kollegaer som delte entusiasmen
for fagfeltet en faktor som gjorde tiden til et langvarig godt minne. Fortsatt et halvt år
etter er det noe jeg nevner og forteller om til alle jeg kjenner.
Det å sette teorien inn i praksis hjalp masse med å motivere meg innenfor fagfeltet. Jeg
tror at mange som studerer vil til slutt kunne føle at de utgjør en forskjell, enten i verden
eller i fagområdet sitt. Dette arbeidet fikk meg til å føle meg som en ordentlig forsker, og
ga meg god innsikt inn i hva som teller når man følger den naturvitenskapelige metode.
Det var en fantastisk måte å krysse over fra teori til praksis.
Mitt råd til hvem enn som sitter med muligheten til å delta i et forskningsprosjekt som
engasjerer dem, er å ta initiativet og å nyte det. Jeg kan love deg at det gir minner for
livet.
Jeg ønsker å takke «Studenter i forskning»-programmet og Universitetet i Agder for
muligheten til å delta i dette arbeidet. Takk!