Denne høsten har jeg fått muligheten til å delta som student i et forskningsprosjekt om unges nettverk og vennskap. I teksten under, så deler jeg de erfaringene som har hatt mest å si.
Min rolle i prosjektet er å bidra på «intervju-siden» av arbeidet. Jeg har vært med på å utvikle intervjuguiden, planlagt flere intervjuer, og jeg har fått innblikk i hele prosessen fra søknad til SIKT til rekruttering og gjennomføring av pilotintervju (så langt). Da jeg ble ansatt inn i prosjektet, var noe av det første jeg fikk være med på å diskutere og utforme den intervjuguiden vi skal bruke. Intervjuguiden er i praksis en plan for samtalen, med temaer og spørsmål som skal hjelpe oss å få fram nyanser i hvordan deltakerne beskriver nettverk og vennskap.
En viktig erfaring var å finne balansen mellom åpne spørsmål og mer konkrete oppfølgingsspørsmål. På den ene siden ville vi unngå å styre deltakerne for mye, på den andre siden måtte vi sikre at vi faktisk fikk svar på det prosjektet trengte. Det gjorde at vi jobbet mye med formuleringer. Hvordan å f.eks. spørre om for eksempel «vennekrets» eller «nettverk» på en måte som kjennes naturlig og hverdagslig for deltakerne, og ikke for faglig eller teknisk. Dette er en balansekunst hvor vi som formulerer, kan glemme hvordan vanlig språk høres ut når vi ønsker data om noe spesifikt. Under piloten opplevde jeg raskt hvilke spørsmål som åpnet for korte svar, og hvilke som ble for brede eller uklare som ofte krevde en spesifisering. Noen spørsmål som så gode ut på papiret, ble annerledes i praksis, mens andre skapte mer refleksjon enn forventet. Etter intervjuet gikk jeg gjennom notater og gjorde mer noen praktiske refleksjoner som vil gjøre selve prosessen lettere for både meg og informanten. Det var kun noen små formuleringer som måtte til.
For å gjennomføre et intervju eller undersøkelse, så må man søke til SIKT for å godkjenne forskningen og lagringen av dataen. Søknaden inkluderer å beskrive prosjektet i detalj sammen med tidligere forskning som tilsier at arbeidet vil komme til nytte. I tillegg må selve intervjuguiden også godkjennes, noe som tok tid i dette tilfellet.
Når jeg startet å kontakte informantene, så handlet det om å sette opp et tidsrom hvor alle kunne svare meg med hva som passet best. Dette førte til en sjonglering av ulike tidspunkter og romreservasjoner for å få intervjuene til å gå opp. Formuleringen i eposten var også noe som jeg ta en avgjørelse på. Skulle det være rent formelt og nøytralt formulert eller skulle jeg ønske de lykke til i eksamensperioden? Jeg endte opp med å måtte kommunisere noe frem og tilbake, så tonen ble noe vanlig enn antatt. Å kunne planlegge bedre, er definitivt den erfaringen jeg tar meg videre fra prosjektet sammen med å drøfte formuleringer. En annen viktig erfaring, er bruken av digitale hjelpemidler til data og transkribering. Det er første gang jeg benytter meg av et verktøy som sikrer dataen digitalt og det krevde litt tid å sette seg inn i «skjemaer», opptak og filformater.
Selve intervjuprosessen starter i slutten av desember rett før ferien (etter eksamensperioden) så arbeidet vil fortsette over på nyåret grunnet et framflyttet tidsskjema. Jeg gleder meg til å få mer erfaring som intervjuer som jeg kan selv bruke til min masteroppgave senere.